|
Når man har stått på ei scene i 40
år (2002) 3og spilt dansemusikk, er det naturlig at man har sett
"litt av hvert" nede på dansegulvet. Ja, man har vel egentlig
sett alt som kan utvikle seg med dans og fest som utgangspunkt.
Det er ikke mange hjørner av den
midtnorske geografien jeg ikke har besøkt.
Jeg er opptatt av at dansemusikken
ikke blir for smalsporet. Dvs. den må kunne gi plass til variert
instrumentering og ikke bli for svensktoppreget. Personlig vet
jeg at de fleste nordmenn er glad i trekkspillet i
dansemusikken. Trekkspillet er stemningsskapende og min erfaring
er at de fleste Kari og Ola vil ha fart og stemning når
de er på dans.
Da jeg startet opp i 1962 gikk det
på gammeldans, slik alle fra Selbu ble flasket opp med på den
tiden. Det var et naturlig valg når en er født og oppvokst i
denne fantastiske trekkspillbygda. De siste 10 - 12 årene
har vi gått over til å spille alt innen sjangeren dansemusikk og
supplerer gjerne med både rock og gammeldans hvis folk vil ha
det. I løpet av de siste 5 årene har vi oppnådd både å bli
nominert til Spellemannsprisen i klassen Dansemusikk og likedan
har vi et par ganger kommet helt fram til finalen i NRK's
konkurranse; "Årets dansebandlåt". Slikt inspirerer. NRK gjør
forøvrig en kjempeinnats for oss som spiller dansemusikk med
sitt lørdagsprogram "På dansfot".
Oppskriften på å drive med dette år
etter år er et godt samarbeidende team. Både den
mellommenneskelige og musikalske kjemien bandmedlemmene imellom
må stemme. Hvis ikke -, stopper det opp. Jeg er stor takk
skyldig til oppdalingene Vebjørn Moen og Stephen Carlson, som
utgjør halvparten av bandet, for at de siste årene årene har
vært så framgangsrike. Disse to har bidratt sterkt til å forme
musikken vår til det den er i dag..
Noen kaller meg musiker, men det er
feil, jeg vil bli kalt en spællmainn. En musiker og en
spællmainn er to vidt forskjellige ting. En spællmainn er en som
spiller dansemusikk på instrumentet sitt og samtidig kan være en
stemningsskaper for sitt publikum.
Hilsen Jan Borseth
|